mandag 16. februar 2015

Kivu-konflikten

av Anonym



Det sentrale Afrika er et område med en blodig historie som fortsetter den dag i dag. Området er rikt på naturressurser og var under kolonitiden utsatt for utnyttelse av kolonimaktene, og dette har skapt et ustabilt politisk bilde som befolkningen fortsatt lider under. Kivu-konflikten er en av konfliktene som har lange historiske røtter, og som i dag eksisterer i beste velgående i den østlige delen av Den Demokratiske Republikken Kongo (DRC). De hardest rammede områdene er provinsene Nord- og Sør-Kivu i grenseområdene mot Uganda, Rwanda og Burundi.

Dette er en krise som enda pågår og er en del av over 20 år med vold og konflikter som involverer flere nasjoner og flere opprørsgrupper. Selve Kivu-konflikten begynte i 2004 men for å skjønne dagens konflikt må man først se litt nærmere på hva som skjedde under folkemordet i Rwanda i 1994. I løpet av 100 dager, mellom 6 april til midten av juni 1994, ble det drept mellom 800 000 og én million tutsier og moderate hutuer i Rwanda. Hutuene og tutsiene er to folkegrupper som til sammen utgjør ca. 99 % av befolkningen i Burundi og Rwanda.  Hutuene utgjør den store majoriteten, rundt 85% av befolkningen mens tutsiene utgjør ca. 14%, mens den resterende prosenten er Twa-folket - et pygme-folk. Om Tutsiene og hutuene er et folk som har blitt delt, eller to folk som har vokst nær sammen, diskuteres fortsatt. Spesielt som følge av de to gruppene har et svært konfronterende forhold til hverandre.

Om det faktisk fortsatt eksisterer et skille mellom disse gruppene diskuteres, siden forskjellene etter hvert har blitt utvisket på grunn av hyppige giftemål mellom de tre gruppene. I dag er det nesten umulig for et enkelt individ å gjøre krav på ha «rent» hutu- eller tutsiblod i årene. Det er to teorier om opphavet til hutuene og tutsiene. Den ene antakelsen er at de er to forskjellige folkeslag, som har blitt delt på kunstig måte gjennom en deling av kaster. Sosialt var hutuene bønder mens tutsiene var kvegeiere. Den første teorien baserer seg på at hutuene og tutsiene faktisk er to forskjellige folkeslag, hvor hutuene kom først til Rwanda og Burundi-området rundt 1000-tallet og da dominerte Twa-folket. Tutsiene er antatt å ha ankommet Rwanda og Burundi fra Etiopia noe senere.

Noen mener at hutuene og tutsiene faktisk utgjør ett og samme folk og at det er feil å skille mellom dem. En slik teori kan være et forsøk på historisk revisjonisme, for å endre den etniske konflikten i Rwanda og oppnå nasjonal enhet.

Det har skjedd mange folkemord og voldshandlinger i det sentrale afrika i nyere historie, men den mest omtalte er Folkemordet i 1994. I følge Human Rights Watch (en internasjonal ikke-statlig organisasjon, som driver med forskning og beslutningsvirksomhet vedrørende menneskerettigheter) er det estimert at 77% av Rwandas tutsi-befolkning ble drept under folkemordet. Fem av seks barn hadde vært vitne til drap og overgrep. Mer enn 100 000 barn mistet foreldrene sine. 2,3 millioner rwandresere nesten en tredjedel av befolkningen ble drept eller drevet på flukt. Flyktningene strømmet inn i DRC og kampene mellom hutuene og tutsiene fortsatte der. Det ble et regimeskifte i hele regionen, og regimeskiftet hadde allerede skjedd i Uganda. Rwanda fikk et regimeskifte mens folkemordet holdt på i tillegg til dette ble det regimeskift to gang i Kongo, under den store afrikanske krigen som også kalles den «andre krigen i kongo» som startet i august 1998 der det gikk 5 mil liv. Det førte til en strøm av flyktninger både i Rwanda og i nabolandene. Omkring 2 millioner hutuer flyktet etter som tutsienes motstandshær RPF rykket inn i landet. De fleste ble plassert i flyktningleire i Kongo. Tutsier som hadde flyktet fra folkemordet, vendte ganske snart tilbake til Rwanda. Etter noen måneder var antallet tutsier i landet nesten det samme som før folkemordet.



Vi kan se dagens konflikt i Kivu fra to forskjellige vinkler – Enten i perspektiv av historien og konsekvensene av folkemordet i 1994 eller som en kamp om naturressurser som skaper og opprettholder konflikter. Den viktigste naturresursen som er tilgjengelig i dette området er Coltan. Coltan er et kjempeviktig mineral for produksjon av elektronisk utstyr i vesten. 64 – 80 % av verdens forekomst av coltan er fra DRC. Problemet er at det ikke er noe stabil regjering i kongo, og følger av dette er det ingen som bryr seg om jobbforhold eller skattelegging ved salg, dermed kan produktet selges svært billig på det svarte markedet. Vi kaller Coltan en konfliktressurs fordi pengene de får når de selger dette mineralet for blir brukt til å handle mer våpen, altså opprettholde den voldelige konflikten. Tilsvarende diamantvirksomheten i Sierra Leone.

Etter folkemordet sto Rwanda overfor store problemer. Folkemordet bidro til at Rwanda ble det fattigste landet i verden. Hele befolkningen var berørt av det som hadde skjedd. Den nye regjeringen forbød ordene hutu og tutsi, og bestemte at alle i landet skulle være rwandesere. Likevel er splittelsen mellom folkegruppene stor. 

Hvor var FN før, imens og etter folkemordet? FN forflyttet konflikten til Kongo og hadde fredsbevarende styrke i landet, men de greide ikke å hindre folkemordet i Kongo. Det gjorde at FN fikk dårlig rykte. Den kanadiske Generalen Romeo Dallaire, manglet både etterretningsinformasjon, personell og institusjonell støtte. I FN var det mye diskusjon før man ble enige om å sende en styrke til Rwanda høsten 1993. Mange land var redde for å involvere seg i en konflikt som de ikke ville klare å løse. Rett før avgjørelsen ble tatt om å sende FN soldater til Rwanda ble et amerikansk helikopter skutt ned i Mogadishu, hovedstaten i Somalia. 18 amerikanske soldater ble drept. Frykten for at noe tilsvarende skulle skje i Rwanda hindret tydeligvis støtten til Dallaire i det internasjonale samfunnet. I tillegg ble FN soldater sendt hjem. I styrken til Dallaire var det opprinnelig 2500 soldater men han mente selv at han trengte 5000 for å stoppe folkemordet. Dallaire henvendte seg gjentatte ganger både til FN og USA og flere andre stater for å be om ressurser og bedre mandat. Men styrken ble bare redusert. 11. april 94 ble ti belgiske soldater skutt og drept. Belgiske myndigheter hentet umiddelbart sine soldater hjem. Senere valgte FNs sikkerhetsråd å kutte styrken ytterlige. 25 april satt Dallaire igjen med 530 soldater.

Hvem var oppgjørsgruppene? Det var mange grupper. En av dem som er ganske kjent heter LRA som står for Lord Resistence army (herrens motstandsarme) som var en kristen paramilitær opprørsgruppe opprinnelig fra den nordlige delen av Uganda. Gruppen engasjerte i et væpnet opprør mot den ugandiske regjeringen – i en konflikt som har nå blitt en av Afrikas mest langvarig. Det denne gruppen ville var å opprette en stat som baseres på en unik tolkning av bibelen. Gruppen har aldri gjort noen av sine politiske mål. Men klarte å gjøre en god del skader bla. I 2009 utførte de en massakre med minst 321 døde i Makombo regionen. De har også blitt anklaget for omfattende brudd på menneskerettigheter, deriblant kidnapping av sivile og bruk av barnesoldater.


De to viktigste gruppene er –
1.      FDLR – Democratic forces for the liberation of Rwanda – Den Rwanske eksilregjeringen. Den ble dannet ble dannet av demokratiske styrke for frigjøring av Rwanda. De har som mål å styrte den tutsi-dominerte regjeringen i Rwanda, men operer stort sett i de kongolesiske provinsene Nord- og Sør-Kivu der de lenge kontrollerte en rekke gruve. Militæret i DR Kongo anklager FDLR for å stå drap av 26 sivile hittil i år. FDLR styres av kommandanter som var tilknyttet hæren og militsen som sto bak folkemordet i 1994.  De er også beryktet for bruk av barnesoldater og voldtekt i krigføringen. 
2.      M23 (23 mars bevegelsen) som var motbevegelsen til FDLR. Fordi Kongo ikke hadde noe offisiell forsvarer ble det dannet et forsvar. De mistenkes å bli støttet av den ‘’nye’’ Rwanske regjeringen. De klarte å ta makten i Goma – som FN styrte, men ble kastet ut for 2 år siden, fordi de var så voldelige, når FN endret sitt mandat.

Hva er grunnen til at de bare fortsetter og hva er drivstoffet? Hvorfor støtter FN den Rwanske regjeringa, og hvorfor er FN tilstede nå, men var ikke det i 1994. En mening er at de har skyldfølelse fordi de ikke grep inn under folkemordet.
En annen teori er at FN vill ha kontroll over konfliktmineralene som produseres. At FN bruker konflikten For å ha en finger med i spillet Ang. Coltan produksjon.

Hva kan vi gjøre?
Vi kan kreve å ikke kjøpe mineraler fra konfliktland, men det kan bli vanskelig siden det ikke er noen som kontrollerer dette på grunn av manglende regjering.

Kilder:
http://www.folkemord.no/Rwanda/4101           

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar